Her kan du få vite litt om Refviks historie frem til i dag. Bilder og tekst er i sin helhet hentet fra Roald Refvik.

Idag er husene spredt over hele bygda, men det har ikke bestandig vært slik.
Straks etter nyttår 1858 forliste en engelsk skonnert i Refvik. Den var lasta med hvete. Chr. Berg på Vågsberget kjøpte dei 3-400 tønnene som var berga. Det vart fortalt lenge etterpå, at
kapteinen var misnøgd med losinga og det som han fekk att av lasta. Han vart ein fattig mann på denne hendinga, sa han, og spådde ei ulukke over Refvik.
Spådomen slo til då Refvik-bygda brann 15 år seinare.
Den 22. august 1872 var ein fin sommardag i kystbygdene ut mot Stadhavet. Folk var ferdige med slåtten, medan kornåkrane tok til å gulne mot hausten.

 I Refvik drog mennene tidleg på sjøen denne dagen. Dette var tida for sommarsildefisket, og kanskje skulle dei ut for å dra sildegarn. Eller kanskje var makrellen komen.
Men 22. august 1872 vart ingen lukkeleg dag for folket i Refvik. Nokre timar etter at mennene drog ut, braut det ut ein storbrann som snart la heile bygda i oske. Kvinnene var ute på åkrane og skar bygg. Nokre gutar hadde leika med fyrstikker på ein av låvane.
Det tørre høyet tok fyr.

I staden for å sløkkje brannen, stakk gutane av og gøymde seg. Dei gamle tømmerhusa var inntørka av sommarheten. At løene var fulle av tørrhøy, gjorde det endå verre. Berre eitt hus klarte ein å "nedrive og bortføre" før flammane tok det, sameleis tre små løer. Elles gjekk heile høyavlinga tapt. Kornet, som enno ikkje var hausta, brann og delvis ned.

Mennene som låg ute på havet og fiska, såg at husa deira brann. Sjølv om dei rodde alt dei kunne for å koma til land for å hjelpe til, kom dei for seint til å gjera noko. 
I alt 86 hus strauk med. 14 gardbrukarar og 4 plassmenn mista husa sine. Etter nokre timar var over 100 mennesker ribba for alt dei eigde.
Attreisinga etter storbrannen gjekk fort. Det kom mykje av den hjelpa som refvikarane fekk. Dei folkevalde var samde om at folket i Refvik måtte hjelpast ”øieblikkelig: dels med mat og anna livsnødvendig, dels med bygging av nye hus.” Det vart nemnt opp ein mann frå kvar skulekrins, i alt 23, som vart pålagde å samle inn pengar til dei ulike hjelpetiltaka. I tillegg vedtok kommunestyret at alle gardbrukarane i prestegjeldet måtte levere 1 à 2 våger høy (ca. 40 kg) til dei brannlidne før vinteren.

Etter noen år var bygda bygd opp igjen. Nå var husene bygd på hver sin gård.

Frem mot hundreårsskiftet voks folketallet i Refvik til 209, dvs. nærmere en dobbling i forhold til folketallet i 1872. Barneflokkene var jevnt over store, og få flyttet bort.
Ingen andre bygder i kommunen hadde en slik vekst i denne perioden - selv ikke tettstdet Måløy. Den sterke veksten hadde flere årsaker. En viktig faktor var at Refvik fikk veisam-band til Raudeberg i 1877. Dette lettet avsetningen både av fisk og jordbruksprodukt. Blandt annet ble laksefisket drevet mer intensivt enn før.

Før 1881 ble skolen for Refvik og Vedvik holdt i vanlige store stuer.
I Refvik brukte de stua til Nilse-Didrik fram til 1879, og så var skolen en kortere tid på Bakkane i stua til Pål-Mons.
Refvik krins var fram til 1922 sammen med Vedvik krins. Da fikk de skolehus i Refvik og ble egen krins.

Skolehuset ble revet 17. juni 1994 etter at en storm hadde gjort større skader.

I denne vesle bygda med fiskere og bønder kom de tidlig i gang med fotball. I 1927 utfordra de fotballaget i tettstedet Måløy til kamp.Ett par av spillerne stillte til og med med slips og vest, ser vi! Bygdeguttene var overlegne. Selv måløyværingen som skrev et utførlig referat for lokalavisen Fjordenes Tidende, måtte vedgå det.

 Under krigen ble det også spillt kamper mot de tyske soldatene. Mange av tyskerne var flinke fotballspillere og det var ikke lett å slå dem.

En gang kom to brødre på kampen og stod lenge og provoserte de tyske spillerne fra sidelinjen.

De gikk litt for langt, for til slutt trakk en tysker pistolen sin for å få slutt på mobbingen. Det hele endte likevel godt.

Etter Måløyraidet ventet tyskerne at de allierte ville sette i land styrker på Refviksanden.

Derfor la de et minefelt på tvers av hele bygda og ca. 50 m innenfor sanden. Det ble lagt ut 4006 miner i alt.

Skulle de ikke greie å stoppe dem der, hadde de borret hull i

Raudehammaren ved veien langs Refvikvannet. Ved å sprenge denne, ville de sperre veien videre til Raudeberg.  

Hull som skulle fylles med sprengstoff.

Raudehammaren skulle sprenges.

Det var viktig å se etter vrakgods på sanden. Når båter ble torpedert ved Stad, kom det mye vrakgods inn fra sjøen.

Da gjalt det å være først ute og finne det beste. Det hendte flere ganger at de fant mye nyttig gods på sanden.

En gang fant de 5 kg bokser med dansk bondesmør og fleskeside.

Bygdefolket var godt orientert under krigen. Alle visste det var farlig å ha radio i huset. I ett hus (oppe under Garden) hadde de lurt unna

radioen. Han Lars gikk seg en tur til krysset i Refvik. Der møtte han de andre mennene i bygda. På denne måten utvekslet de nytt fra flere steder.

Denne tradisjonen, at mennene samlet seg til visse tider i veikrysset, holdt seg i mange år etter krigen.
Kilde : Roald Refvik. http://www.raudebergskule.no/lokalt/index.htm